Det ble tidligere denne måneden stilt spørsmål til helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen om retten til refusjon for pasienter med immunsvikt, og hvorfor ME-pasienter som behandles for immunsvikt ikke kan få slik refusjon. Dette skrev jeg om her.
Nå har helseministeren svart, og du kan lese både spørsmålet som ble stilt og helseministerens svar på Stortingets sider.
Helseministeren begynner sitt svar med å fortelle om hva som er gjort for å bedre helsetilbudet til ME-pasienter de siste årene. (Noe de i følge SINTEF-rapporten ikke akkurat har lyktes med…)
Så sier hun:
På bakgrunn av dagens kunnskap kan Helsedirektoratet ikke anbefale at det offentlige tilbyr eller finansierer den typen behandling som det henvises til i spørsmålet. Anbefalingen får også støtte fra pasientorganisasjonene.
Behandlingen det henvises til her er altså slik behandling som pasienter får av Dr. De Meirleir eller på Lillestrøm Helseklinikk. (Men får de virkelig støtte fra pasientorganisasjonene i at det offentlige ikke skal tilby eller finansiere denne type behandling?? Det er i så fall skuffende…)
Så sier hun videre om refusjoner og blå resept:
For at et legemiddel skal kunne forskrives på blå resept er det et grunnleggende krav at legemidlet har en dokumentert effekt for behandling av den aktuelle lidelsen. For legemidler med forhåndsgodkjent refusjon er det etablert refusjonskoder for å klargjøre hvilke bruksområder hvert enkelt legemiddel har refusjon for, og disse refusjonskodene vil også benyttes ved søknad om individuell refusjon. I dag finnes det ingen legemidler med forhåndsgodkjent refusjon for behandling av CFS/ME. Behandlende lege må i hvert enkelt tilfelle vurdere om pasientens tilstand oppfyller vilkår og refusjonskode for forkrivning av det aktuelle legemidlet på blå resept.
Og da er vi tilbake i den samme runddansen som det er så vanskelig å komme ut av: Fordi det enda ikke finnes god nok forskning på årsakene til ME/CFS, er det vanskelig å få i gang forskning på biomedisinsk behandling. Og så lenge man ikke har slik forskning, vil den biomedisinske behandlingen som gis, ikke kunne tas inn i det offentlige helsevesenet eller falle inn under refusjonsordninger. Og så lenge det ikke bevilges mer penger til eller startes opp mer biomedisinsk forskning (eller man tar mye av den internasjonale forskningen som faktisk finnes med i sitt kunnskapsgrunnlag), så står pasientene fortsatt på bar bakke.
Det vil altså si, at de som har eller i desperasjon og fortvilelse klarer å skaffe seg midler gjennom å selge leiligheten, ta opp lån, leve på familie/slekt/venner osv., vil være de som har muligheten til å få en biomedisinsk behandling.
Jeg synes svaret til helseministeren er nedslående, hva synes dere?
(Dette innlegget er også publisert på ~SerendipityCat~, men der med litt mer «tankespinn» fra meg.)
Cathrine / ~SerendipityCat~
~ME Nytt~ 
lovelyliller.com
22/06/2011
😦